Det er ikke meg jeg forestiller (dikt av Alvaro de Campos, Ricardo Reis, Alberto Caeiro og Fernando Pessoa)

Man sier jeg lyver og fusker
I alt det jeg skriver. Å nei.
Jeg føler simpelthen
Med fantasien
Jeg bruker ikke hjertet.

Pessoa (1888 – 1935) er Portugals mest kjente poet. Trolig landets største forfatter. Han fikk anerkjennelse først etter sin død. Pessoa hadde flere heteronymer, psevdonymer som fikk egne biografier og egen skrivestil. I 1914 skapte Pessoa sine “kollegaer” og samtidig seg selv. De fire Alvaro deCampos, Ricardo Reis, Alberto Caeiro og Fernando Pessoa selv har hver sin distinkte stil. Uten de tre andre ville trolig ikke Pessoa fortsatt med å skrive poesi. Etterhvert skapte han flere heteronymer, men det er disse fire som er hovedpersonene. Bernardo Soares forfattet Uroens bok. Tror Pessoa endte opp med nesten 100 ulike heteronymer. Jeg er fascinert av myten Pessoa skapte om seg selv. Hvor stort hans litterære prosjekt ble. Han var nok intellektuelt ensom og skapte sparringspartnere som fikk egne liv, mer interessante liv. Ofte med motstridene interesser og lynne enn han selv.

I samlingen Det er ikke meg jeg forestiller kan vi lese bidrag fra Pessoa, Reis, Caeiros og deCampos. Ikke bare har de fire unike interessefelt. De har ulike måter å formidle sine dikt. Verseform varierer. Det samme med strofeinndelinger og rytme. En skriver tilnærmet prosa, en har bundet rimform osv. Variasjonene til hver enkelt skaper en fascinerende helhet. Alle fire har tematiske fellestrekk som tvil, usikkerhet, ikke- gjengjeldt kjærlighet og refleksjoner over det å være et menneske. Jeg tror de fleste vil finne dikt de kan kjenne seg igjen i og/eller like i Det er ikke meg jeg forestiller.

Odene til klassisisten Reis gir meg minst, men hans dikt har det vakreste oppsettet og en slags skjult finurlighet. Diktene er smartere enn de virker ved første lesing. Tror diktene hans blir for “flinke” for meg. Jeg foretrekker at poesi er litt “skranglete”. Men liker hentydningene til antikkens lyrikere. Samtidig kjennes Caeiros dikt for enkle. Uten lag. Uten dybde. De er rurale. Men de gir meg den samme gleden som å se en hestehov om våren. En slags barnlig fryd.

Rim betyr ingenting for meg. Bare sjelden
Er to trær like der de står side om side. 
Jeg tenker og skriver slik blomstene har farger 
Skjønt jeg er mindre fullkommen i min uttrykksmåte. 
Fordi jeg mangler den gudommelige enkelthet. 
Å være bare den jeg ser ut som. (fra et av naturlyrikeren Caeiros poemer) 

de Campos er min favoritt, men jeg har lest mest av Pessoa. De øverste linjene er fra Pessoas dikt Dette. Diktene til deCampos er ofte på grensen til prosa. Det er historiefortelling. Urbant. Spennende. Pessoas dikt er mer tradisjonelle. Minner om Baudelaires poesi. En melankoliker som skaper seg selv, vil være annerledes. Opptatt av identitet, av å sprenge rammer. Men Pessoa mangler Baudelaires heslighet. Diktene er sensitive. Noen av diktene føler jeg kan leses meta. Han skriver ofte om identitet. Om å oppløses og gjenoppstå. Være i endring.

Det fine/vanskelige med dikt er jo at ingen leser det samme diktet. Så jeg tror ikke mine ord her er fakta. Det er min synsing basert på mine erfaringer. Som at det er en utfordring for meg at jeg har lest mange av diktene på engelsk. Jeg kan noen utenat. Den norske oversettelsen har ofte en annen rytme, fokus er litt annerledes. Henning Kramer Dahl har valgt ut diktene og gjendiktet. Jeg synes de fleste flyter fint. Kramer Dahl har også skrevet et informativt etterord. Det ville vært interessant å se hvilke endringer som er gjord siden samlingen ble gitt ut i 1988.

Denne diktsamlingen er en skattkiste. Les!

I dag er jeg forvirret, lik en som har tenkt og forstått
   og glemt
Idag er jeg splittet mellom troskapen jeg skylder
Tobakksforretningen over gaten - virkeligheten utenfor meg
Og følelsen av at alt er drøm - virkeligheten inne i meg
(utdrag fra Tobakksforretningen av Decampos)

Fakta: Solum 2016/ 133 sider/ Denne samlingen ble opprinnelig gitt ut i 1988/ Jeg ville likt om alle fire heteronymene sto oppført som forfattere på omslaget/ Boken har stått urørt i min hylle flere år/ Jeg har tidligere lest Uroens bok, 2 dikt om modernitet og Stoikeren av Pessoa (og hans heteronymer) på norsk.

Bokens baksidetekst: Dette er en samling av diktene til Whitman-elev Alvaro de Campos, klassisisten Ricardo Reis, den hedenske naturskalden Alberto Caeiro – og Fernando Pessoa, skeptiker og gnostiker. Pessoas analyse av sitt eget jeg går lenger enn andre modernister som T. S. Eliot og Ezra Pound. Han sprenger modernismens forutsetninger ved å antyde muligheten for en helhet i splittelsen. Som en del av dette universet omga han seg med en rekke dikteriske identiteter – såkalte heteronymer.

Denne samlingen er mitt bidrag til Artemisias diktlesesirkel for mars: Katergori: fra hylla Les mer om diktlesesirkelen. Anita har skrevet fint om Det er ikke meg jeg forestiller

Augusta